The girl who falls down stairs

noen av de få gangen jeg sier noe, får jeg så skumle reaksjoner 

at jeg vurderer litt å bli stum for en stund

hver gang hun synger denne sangen, begynner jeg å tåretrille

Ouch
I have lost myself again
Lost myself and I am nowhere to be found
 

These hands are made for picking dandelions
My feet are mine to walk on grass

jeg fikk dårlig samvittighet da du sa at det alltid var så fint å se meg

og jeg løy da du spurte meg hvordan jeg hadde det.

jeg sa det gikk bra

selvom det ikke stemte

jeg orket ikke å si noe annet

da blir det bare mer kaos.

jeg dro hjem og ristet, hele kvelden

prøvde å rense tankene med litt røyk og frisk luft

og skalv hele natta

jeg er hjemme fra jobb

gråter av å se på Ingen grenser.

Jeg som har alle odds med meg, jeg burde ha vært sterk jeg, og så er det ikke sånn.

griner fordi de som er med på Ingen grenser

overgår meg totalt

jeg skriver ikke når jeg har det bra

jeg skriver når jeg ikke har det bra

jeg vet ikke helt hvordan jeg har det nå

jeg liker forstatt ikke jula

. jeg finnes fortsatt .

_

håret mitt er utrgredd og mye lenger, jeg går med hatt og smiler mer

kjøp noe fint til deg selv fra meg, sa han



en helt fantastisk lampe 



han er verdens beste, og jeg er verdens heldigste

jeg blåser kyss helt til Litauen



. . . som om det skulle være en forbanna kunstart, men de vet ikke hva kunst er, hadde de visst det, hadde de sett den rett foran seg og latt den være i fred istedenfor å prøve å reparere den, for kunst kan ikke opereres eller repareres . . .

jeg kan fortsatt ikke fly, selv med en ravn til på beinet.
og jeg er ikke noe nærmere månen heller.

men kanskje er jeg litt lettere.

det fineste er å ro båt med skjeggflettefina på blikkstille vann med trær som speiler seg i vannskorpa

i helga ristet jeg
på en måte som jeg ikke har gjort på en stund.
og selvom jeg har lært meg mine egne teknikker for å begrense det, så er det ufattelig slitsomt.

å riste fordi man tviholder på kontrollen i kroppen.
man rister mindre når man tviholder på kontrollen.
hadde jeg ikke prøvd å holde igjen hadde jeg gjort utslag på  Richters skala.

vi synes bare når det er mørkt
vi høres bare når det er stille 

Precious and fragile things
Need special handling
My God what have we done to you?

eller meg?

og kanskje, til slutt, så har leggene mine så mange vinger at jeg kan fly, en ravn på hvert bein